Annerledes mamma

Helt fra jeg var liten og ble ordentlig bevisst på at jeg så annerledes ut, har jeg ofte tenkt på hvordan det ville bli den dagen (hvis) jeg selv ble mor og mitt barn kom til å ha en annerledes mamma. Selv har jeg aldri visst noe annet enn hvordan det er å være meg med min baggasje, jeg har blitt vant til at folk stirrer, hvisker og stiller spørsmål. Vel, selv om en blir godt vant, skal jeg ikke nekte for at det har gjort ganske vondt til tider å være den som alltid «skiller seg ut» i mengden. Jeg har heldigvis få episoder med mobbing bak meg gjennom årene, og det skyldes nok at jeg og mine foreldre hele veien har vært åpen om det meste rundt sykdommen. Ikke at det er så lett å skjule et annerledes utseende da…

Men, jeg har alltid hatt forståelse for at folk stirrer, spesielt når det gjelder små, nysgjerrige barn. Det som er så fint med mange av barna, er at de ofte spør og er direkte. Da kunne jeg heller svare på hvorfor jeg gikk med hjelm hele tiden, hvorfor jeg hadde så store øyne, hvorfor jeg hadde hull i halsen/tracheostomy. Mye bedre enn stirring, hvisking og tisking.

Heldigvis (for min del) har mye, og da tenker jeg på utseendet, forandret seg siden tenårene. Store operasjoner har gjort mange endringer, både utenpå og inni. Hjelmen er forlengst kastet, kun et synlig lite arr er igjen etter trachen (hullet i halsen) og øynene er «på plass». Jeg føler meg mye bedre og som en av dere. Jeg er fortsatt under «kategorien annerledes» og syndromet vil alltid følge meg, men mye er mer tilnærmet normalen, om en kan kalle det det…

Etter at jeg ble mamma for snart 5 år siden, har tankene om en annerledes mamma ofte blusset opp igjen. Jeg har alltid vært redd for at Tomine selv skal bli mobbet eller få det ubehagelig pga meg. Spesielt gruet jeg meg veldig til barnehagetiden, og enda mer til skoletiden. Tiden i barnehagen har gått over all forventning, og jeg blir like glad hver gang et barn spør hva jeg heter eller hvem jeg er mammaen til, istedenfor andre spørsmål jeg på forhånd fryktet. 

For et par uker siden dro jeg og Tomine for å hente fetteren hennes på 7 år på skolen, noe som er alltid like stas. Plutselig ble jeg dratt rett tilbake i tid, da et par, tre gutter på samme alder fikk øye på meg mens vi stod å ventet på at nevøen min skulle krysse veien. Hviskingen begynte og fnisingen kunne høres. Det var som å rive både hjertet og magen i fillebiter. Med 30 års erfaring, følte jeg meg plutselig like usikker som en 10-åring. Dessverre klarte jeg ikke å manne meg opp til å si noe som helst, jeg tok bare raskt tak i store og små, før vi vendte nesa hjem igjen. Heldigvis merket ikke T og N noe opp i all begeistringen over å få se hverandre… Tanken på skoletiden ble ikke akkurat noe bedre etter dette og jeg kjenner både mage og hals knytte seg i angst og redsel til tider.

Uansett, dette er noe jeg bare gjennom ei gang i blant og takle på best mulig måte. Det er langt ifra siste gangen jeg havner der igjen uavhengig av hvor. Men hvem vet, kanskje er jeg så heldig at det går like greit når ho begynner på skolen, som i barnehagetiden 😉

Vi som foreldre må være flinke (les: bli enda flinkere) til å fortelle våre små om verden der ute. Mange har hatt og har det mye verre enn meg, både i situasjonen de er i og den evt mobbingen de blir utsatt for. Uansett hva det handler om, INGEN fortjener å bli glodd slikt på eller mobbet! Kanskje har h*n et bein eller en arm for lite, kanskje har h*n ikke hår på hodet eller kanskje kan h*n ikke gå… Vi er ingen like! Den eneste måten du kan få svar på hvorfor, er å spørre! Oppfordre barna deres til å spørre hvis de lurer, det er så mye bedre enn å bli hvisket, pekt på og ledd av. Og jeg kan garantere dere at alle som er i min situasjon setter uendelig stor pris på det :) 

Tuva (med samme syndrom) fra Sverige sier det så fint; Man bør være mer sammen med dem som ser annerledes ut. Det er så sant! For verden er ikke svart/hvitt, heller ikke vi mennesker. Så oppfordre barna deres nok ei gang til å spørre… Kanskje er det også starten på et nytt vennskap? :)