Lykketyven skal du hete…

Lenge har skriveslysten vært totalt borte. Masse vil ned «på papiret», men få ord kommer frem.

De siste to årene har vært berg og dalbane i den mest ekstreme fart. Livet har vært fint, men hodet kaotisk. Herregud, jeg har egentlig et dødsbra liv som innebærer det de fleste drømmer om. Mann, barn, familie, hus og hage. Jeg har kommet ut av livet ufattelig bra. Men det er lenge siden jeg har kjent lykken på kroppen. Sinne, latter, frustrasjon, glede, tårer og snørr. Veien er kort fra det ene til det andre.
Tankene har vært helt andre plasser enn i det rommet jeg har oppholdt meg i. Sekunder etter samtaler husker jeg ikke halvparten av hva vi snakket om. Tilstedeværelsen med datteren min har ofte bare vært fysisk, føles det som ihvertfall. Husker ikke hva hun stolt prøvde å vise meg hva hun hadde tegnet. Det gjør så inderlig vondt! De fordømte tankene dukket opp, igjen og igjen. Nettene ble til det mørkeste rommet å være i – våken! Og flere ble det av de, noe som gjorde at jeg gruet meg gjennom hele dagen til å legge meg, for å ikke få sove. Fortsatt er det slik. Søvnen er ofte min verste fiende.

Etter samtaler med lege, psykiatrisk sykepleier og nå snart et fullført kid-kurs, begynner jeg smått å få tak på enkelte tråder. Kognitiv terapi er nøkkelen til mye og jeg har virkelig fattet interessen for akkurat dette. Så enkelt når man først finner veien. Men pokker så kort bakken er ned igjen noen dager. Jeg kan ha verdens lykkeligste øyeblikk med mann og barn, for så timer senere bare sitte å gruble i stillhet. For andre virker jeg helt sikkert som den vanlige meg, mens inni river og røsker det så forbaska intenst. Maska er god å ha, men utrolig slitsom å holde på til tider, noe som ofte gjør det veldig ensomt da jeg velger mye av tiden for meg selv.

Hånd i hånd med depresjonen har jeg også virkelig fått kjenne angsten på kroppen. For å ikke snakke om angst for angst. Trodde jeg hadde vært gjennom mine tøffeste tak i livet, men lite kan sammenlignes med dette her. Småbarnsmor med panikkangst er lite å kødde med. Jeg skulle virkelig gjort om igjen mye av det (som jeg en gang trodde var de tøffeste takene) helvetet, for å slippe alt dette her. Det tar så mye krefter og energi, som ikke bare går utover meg, men også de dyrebareste jeg har. Og da kommer den grusomme samvittigheten å drar meg enda lengre ned! Jeg sitter absolutt ikke her å synes synd på meg selv, men jeg må få det ut. Maska må luftes.
En dag måtte vel smellen komme. Etter alt jeg har vært gjennom iløpet av mine snart 30(!) år, var det på tide å få kjenne den virkelige harde siden av livet. Det passer bare himla dårlig, men det gjør det vel alltid… Så om jeg kan få si et ord? Ufortjent!

Heldigvis har jeg det siste halvåret funnet gleden i å trene. Gymmet, som før var en av mine verst tenkelige plasser å være, har gitt meg masse energi på ekstra tunge dager. Jeg har gått fra å svette av nervøsitet FØR jeg registrerer kortet mitt i døra, til å fornøyd og svett gå ut etter endt treningsøkt. Takk PT!! Jeg er glad for å ha kommet over den kneiken med frykt. En liten sak for mange andre, som er en stor seier for meg selv.
Jeg har luket gresset med folk rundt meg i livet, både fjernt og nært. Personer som har «tæret» på kroppen. Har skjønt at det er bedre med få gode venner enn mange mindre gode. Folk man trodde var så nær en i livet, men som faktisk er så langt unna. Det gjør virkelig noe med en selv. De få personene man kan le sammen med, både når man er glad og trist, det er de som er verdt. Jeg setter uendelig stor pris på dere enhver. Jeg er himla glad i dere selv om jeg til tider er som jeg er.

Jeg prøver å gripe tak i de gode øyeblikkene i hverdagen. Prøver å være så mye til stede jeg bare kan for mitt lille hjerte, for hun fortjener å ha en glad mamma rundt seg som gir ho all mulig glede i verden! For å ikke snakke om min (stakkars!) mann som holder ut alle de dagene jeg raser som verst.

Jeg håper jeg snart kommer opp på fjellhylla igjen. Om ikke til topps, ihvertfall ikke langt unna, og kan få nyte det lenge.

Styggen på ryggen: Din forbanna lykketyv…

5066245396_01dfa93695_b.jpg

About Trine

Member of: Crouzon & Meniéres.
Livet med sykdom, lykken av å være mamma og tiden som bryllupsplanlegger!

Speak Your Mind

*