Reservasjonsrett-debatten

Jeg klarer ikke holde meg lengre.

Jeg kjenner jeg koker til tider av enkeltes sterke meninger og angrep i denne abortsaken som har vært et hett tema i mediene de siste ukene. Forventer de å få noe respekt for sine meninger og utbrudd, så må de for pokker med respektere andre også.

Selv har jeg ingen enkel vei å gå i forhold til graviditet og svangerskap. Pga min egen sykdom er det dessverre 50/50 sjanse for mitt kommende barn, hver eneste gang. Jeg har vært så heldig å få ei frisk og velskapt jente som nærmer seg 4 år, helt uten arv av kromosomavvik. Men jeg har også vært der hvor jeg har måtte stå overfor en av de verst tenkelige avgjørelsene man kan ta som menneske. Det er faktisk ikke menneskelig engang!
Jeg har sett en bitteliten peanutt utvikle seg til et lite sprellende foster på 15 uker, for så etter ørten runder med seg selv sitte å signere papirer på å kunne avbryte svangerskapet. Hjertet mitt røskes i fillebiter og følelsen av tap og savn etterpå kan ikke beskrives med ord. Men jeg gjør det av gode hensikter. Uansett hvor fælt det høres ut.
Ja, jeg hadde elsket det barnet over alt, uansett hvor misdannet det hadde vært. Men veien fremover blir ikke enklere av den grunn. Risikoen for en drøssevis med operasjoner, sykehusopphold, osv. Alvorlighetsgraden er det ingen som kan fortelle før årene går.

Så kommer det til reservasjonsrett-debatten. Hvor det merkelig nok er drøyt flertall av mannfolk som uttaler seg, noen med høyrere stillinger enn andre. Noen med bilder av fosterdukker på facebook, så totalt langt ifra virkeligheten. Jeg vet ikke hva som er mest provoserende.
Å ta steget over dørterskelen med ordet «abort/svangerskapsavbrudd» i hodet, er et av de vanskeligste valgene man som kvinne tar i livet. Hjelper det da å møte et system som reserverer seg mot dette? Det finnes flere «gode nok» grunner for hvorfor en gravid kvinne tar dette valget, deriblant min med alvorlig sykdom. Om man i tillegg skal møte motgang, null forståelse og respekt, tror de det gjør situasjonen noe enklere?

Det man trenger er respekt, forståelse og et støtteapparat som er der for deg i en grusom tid. Har man som feks en fastlege ikke bedre å komme med, så synes jeg ikke man har så mye der å gjøre heller, hvis de ikke kan håndtere alle situasjoner som møter dem på en respektfull måte. Noen ganger kommer man i slike yrker over enkelte ting som er vanskeligere enn andre, sånn er det bare og yrket har de helt selv valgt å være i.

Hva med oss kvinner som faktisk ta dette valget?

IMG_6737

About Trine

Member of: Crouzon & Meniéres.
Livet med sykdom, lykken av å være mamma og tiden som bryllupsplanlegger!

Speak Your Mind

*