De nydeligste barnehender ❤

Endringene er ikke få den dagen man går fra å være to til å bli tre, en liten familie.
At det går an å bli så uendelig glad i ett lite menneske, det hadde jeg ikke sett for meg. Den gode følelsen er bare så enorm at det gjør nesten litt vondt til tider.

Tiden har gått så fort frem til nå. Fra å sitte å si «arrrøøø!» til henne med et forskrekket ansikt tilbake, sitter vi nå å har en hel samtale med hverandre over frokostbordet eller i sofakroken. Noen litt mer fornuftige enn andre.
Hun forteller om alt ifra ting som skjer i barnehagen, til hva hun vil ha til middag og kjefter ofte på bikkja i huset.
Det er svært få ting som går forbi henne når hun er i nærheten, hun får med seg alt, inkl visse gloser også. Det er ikke få ganger jeg må snu ryggen til å flire…

Her en morgen, etter å ha spurt henne 3 ganger i forkant:

– Tomine,kan du hente tallerkenen nå?
– Jaaada, slutt å mase så!

Eller da jeg fant frem alle de små hestene som lå litt gjemt blant alle lekene:

– Disse tror jeg du har glemt. Det var de du fikk av onkel Jørgen og tante Kathrine til jul.
– Æ alle de mine??
– Ja…
– Å.. Herreguuud!

Hun ble også litt forskrekka da vi kom til barnehagen her om dagen, hvor det var litt trafikk inn døra.

– Herregud å møe folk det æ her!

Joda, de får med seg det meste i en alder av drøye to år 😉

Og på tross av at det bare er 2,5 år siden Tomine kom, føles det som om det alltid har vært oss. Hun vokser så fort og jeg lærer å kjenne hennes nye sider hver dag. Alle de rare tingene hun sier og gjør, personligheten hennes som bare blir større og sterkere.
Hun er så snill og omsorgsfull, og merker fort om ikke mamma’n er på topp humør.

– Du lei dæ, mamma? Det går bra vettu ❤

Etter å ha blitt stryket på kinnet av de nydeligste barnehendene som finnes, er det umulig å ikke smile… ❤

Jeg er så uendelig glad i deg, lille jenta mi!! Over alt her i verden! ❤

20130219-173305.jpg

Et kapittel lukkes…

Å skape et hjem har ikke bare med interiør og stil å si, noe jeg virkelig har skjønt etter disse 4,5 årene.

Vårt lille krypinn holder i dette øyeblikk på å bli tomt, helt tomt. Ny eier skal overta i morra, stua vår skal få nytt selskap.
Hodet har vært så full av tanker og planer de siste månedene at jeg har enda ikke rukket å tenke på morgendagen. Det skal bli utrolig godt med litt større plass, men det er også vemodig å lukke dørene for siste gang.
Jeg flyttet inn der med blanke ark, min første egen leilighet. Superstolt!
Terje kom samtidig inn i livet mitt, hjalp til med innflytningen, og etter et års tid tok han med seg bagasjen sin og vi ble to på samme adresse.
Mest vemodig er det å tenke på Tomines historie der. Hennes første hjem,første soverom,første latter,første bursdag,første skritt… ❤ Og enda mer! Jeg kjente klumpen i halsen bli stor da vi for siste gang i kveld kjørte opp veien. Alle de gode minnene. Og de er det godt man har! ❤

20121108-205842.jpg
Bittesmå fotavtrykkene av Tomine som baby, som dukket opp i pakkingen ❤

Bryllupsdagen, del 1 ❤

Den store dagen var endelig her!
Den dagen vi hadde planlagt i over ett år, telt ned måneder og uker til, planlagt fra punkt til prikke…

Jeg våknet selvfølgelig før klokka ringte, tror jeg lå våken i en times tid før jeg tok sjansen på å vekke Inger Lise også. Foreløpig var jeg ganske rolig, sommerfuglene kviknet til og tankene som strømmet gjennom hodet var bare fine! Denne dagen kunne jo ikke bli annet enn fin!! ❤

Vi dro ned til frokostbufféen for litt mat før vi tok turen videre. Tross mye god mat var det ikke så mye jeg klarte å få i meg den morgenen. Kanskje tegn på at nervene var på vei??
Det var en spent mamma og pappa som var i full gir hjemme da vi var innom for å hente kjolen som hang der så fint og klar, samt all tilbehøret. Da kjente jeg sommerfuglene fikk fart på seg! Det er noe med å se den spenningen og gleden i andre, det gjør noe med en selv ❤

Da vi kom inn i salongen (på mitt eget vis,noen minutter for seint), var det første som møtte oss knust vindu og glassbåter på gulvet, samt blodflekker her og der. Det hadde vært innbrudd et par timer før vi kom. Heldigvis at ikke brudekjolen og stæsjet hang der over natta!! En morgen med action og onkel politi innom, det er ingen hverdagskost 😉

Mi søster og Tonje, som også skulle tilbringe første delen av dagen der, var alt på plass og igang med hårstell.
Det var så koselig, mye jabbing, latter og en forlover som fløy overalt :)
Bare for å forsikre seg om at jeg hadde drikke i det hele tatt! Skal absolutt ikke klage på særbehandlingen i frisørstolen :)
Timene gikk, vi ble stylet på håret, sminket og dullet med. En kompis av Terje kom også innom for fotografering av oss jentene.
Det var først da klokken bikket tolv, at nervene virkelig lot seg kjenne på. Og sommerfuglene i magen ble fort til ørner da det var tid for å få på seg kjolen. Noe så sprøtt!! ❤
Klokken tikket raskt mot tiden for å hentes. Øyeblikket da bilen kom kjørende og pappa kom inn i salongen kan nesten ikke beskrives. Jeg holdt på å begynne å grine før pappa kom med en typisk pappa-kommentar før han lo: «Næmmen,he’kkje æ sett dæ før?!» :)❤ Er det noen som kan få en til å slutte å grine, er det den mannen! ❤
Endelig fikk jeg også se buketten min som jeg ikke hadde hatt noe med å gjøre i planleggingen, som min kommende mann hadde ordnet. Den var så utrolig nydelig der pappa kom med den. Jeg ble faktisk litt overrasket… 😉 Mer om den kommer i et seinere innlegg :)

Turen ned mot kirka med mi søster på den ene siden, forloveren min på den andre og pappa og sjåføren i forsetene, var magisk. Det er et ord som går igjen gjennom hele dagen. All spenningen, tankene, om jeg kom til å grine eller ikke. Alle de små detaljene…

Vi kom litt tidlig, utrolig nok til meg å være, så vi hadde noen minutter på utsiden i bilen før vi kjørte bort mot inngangen. Toastmasteren fått alle gjestene inn i kirka før vi ankom, så det var ingen som fikk sniktitte 😉 Jeg skalv så da vi steg ut av bilen, på en positiv måte vel og merke. Denne delen av dagen, kirken og vielsen, det er så stort. Det er noe helt ubeskrivelig over det hele.
Da vi kom inn i gangen og jeg fikk se Tomine og Noah som allerede stod klare foran de store dørene, da gikk det virkelig opp for meg, NÅ SKJER DET! ❤ Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte der de stod så fine og holdt hverandre i hendene. De snudde seg mot meg, Noah smilte stolt og sa hei, mens Tomine var litt mer forsiktig. Hun kikket opp og ned på meg, stille og beskjeden, skjønte det var noe på gang og snudde seg fint rundt igjen. Noah, min nevø på 4,5 år, var jeg rimelig sikker på at ville fullføre «jobben» med glans, men jeg var en smule nervøs for hvordan Tomine ville takle det hele.
De stod ihvertfall bak den døren som om de skulle ha gjort det hundre ganger før. Tolmodig og lyttende til kirketjeneren som kom bort til dem og sa noen betryggende ord mens han strøk de på kinnet ❤

Forloveren min og min søster hadde allerede gått inn, nå var det bare oss fem igjen. Pappa, som holdt meg trygt i armen mens han kom med spøkende ord og gliste godt, jeg, Noah og Tomine, og kirketjeneren som ga tommel opp før de store dørene åpnet seg…

To be continued… ❤

(Jeg har ikke fått så mange bilder enda, derfor bare iphone-bilder til å begynne med…)

20121008-220356.jpg

Forloveren min i sitt ess! 😉

Icecream

På vei til østlandet på søndag stoppet vi på en av de flotteste rasteplassene jeg har sett! Et sted i Larvik, ganske nytt så det ut som.

Vi hadde oss en is, lillesnupp var storfornøyd da! ❤

20120612-205652.jpg