Annerledes mamma

Helt fra jeg var liten og ble ordentlig bevisst på at jeg så annerledes ut, har jeg ofte tenkt på hvordan det ville bli den dagen (hvis) jeg selv ble mor og mitt barn kom til å ha en annerledes mamma. Selv har jeg aldri visst noe annet enn hvordan det er å være meg med min baggasje, jeg har blitt vant til at folk stirrer, hvisker og stiller spørsmål. Vel, selv om en blir godt vant, skal jeg ikke nekte for at det har gjort ganske vondt til tider å være den som alltid «skiller seg ut» i mengden. Jeg har heldigvis få episoder med mobbing bak meg gjennom årene, og det skyldes nok at jeg og mine foreldre hele veien har vært åpen om det meste rundt sykdommen. Ikke at det er så lett å skjule et annerledes utseende da…

Men, jeg har alltid hatt forståelse for at folk stirrer, spesielt når det gjelder små, nysgjerrige barn. Det som er så fint med mange av barna, er at de ofte spør og er direkte. Da kunne jeg heller svare på hvorfor jeg gikk med hjelm hele tiden, hvorfor jeg hadde så store øyne, hvorfor jeg hadde hull i halsen/tracheostomy. Mye bedre enn stirring, hvisking og tisking.

Heldigvis (for min del) har mye, og da tenker jeg på utseendet, forandret seg siden tenårene. Store operasjoner har gjort mange endringer, både utenpå og inni. Hjelmen er forlengst kastet, kun et synlig lite arr er igjen etter trachen (hullet i halsen) og øynene er «på plass». Jeg føler meg mye bedre og som en av dere. Jeg er fortsatt under «kategorien annerledes» og syndromet vil alltid følge meg, men mye er mer tilnærmet normalen, om en kan kalle det det…

Etter at jeg ble mamma for snart 5 år siden, har tankene om en annerledes mamma ofte blusset opp igjen. Jeg har alltid vært redd for at Tomine selv skal bli mobbet eller få det ubehagelig pga meg. Spesielt gruet jeg meg veldig til barnehagetiden, og enda mer til skoletiden. Tiden i barnehagen har gått over all forventning, og jeg blir like glad hver gang et barn spør hva jeg heter eller hvem jeg er mammaen til, istedenfor andre spørsmål jeg på forhånd fryktet. 

For et par uker siden dro jeg og Tomine for å hente fetteren hennes på 7 år på skolen, noe som er alltid like stas. Plutselig ble jeg dratt rett tilbake i tid, da et par, tre gutter på samme alder fikk øye på meg mens vi stod å ventet på at nevøen min skulle krysse veien. Hviskingen begynte og fnisingen kunne høres. Det var som å rive både hjertet og magen i fillebiter. Med 30 års erfaring, følte jeg meg plutselig like usikker som en 10-åring. Dessverre klarte jeg ikke å manne meg opp til å si noe som helst, jeg tok bare raskt tak i store og små, før vi vendte nesa hjem igjen. Heldigvis merket ikke T og N noe opp i all begeistringen over å få se hverandre… Tanken på skoletiden ble ikke akkurat noe bedre etter dette og jeg kjenner både mage og hals knytte seg i angst og redsel til tider.

Uansett, dette er noe jeg bare gjennom ei gang i blant og takle på best mulig måte. Det er langt ifra siste gangen jeg havner der igjen uavhengig av hvor. Men hvem vet, kanskje er jeg så heldig at det går like greit når ho begynner på skolen, som i barnehagetiden 😉

Vi som foreldre må være flinke (les: bli enda flinkere) til å fortelle våre små om verden der ute. Mange har hatt og har det mye verre enn meg, både i situasjonen de er i og den evt mobbingen de blir utsatt for. Uansett hva det handler om, INGEN fortjener å bli glodd slikt på eller mobbet! Kanskje har h*n et bein eller en arm for lite, kanskje har h*n ikke hår på hodet eller kanskje kan h*n ikke gå… Vi er ingen like! Den eneste måten du kan få svar på hvorfor, er å spørre! Oppfordre barna deres til å spørre hvis de lurer, det er så mye bedre enn å bli hvisket, pekt på og ledd av. Og jeg kan garantere dere at alle som er i min situasjon setter uendelig stor pris på det :) 

Tuva (med samme syndrom) fra Sverige sier det så fint; Man bør være mer sammen med dem som ser annerledes ut. Det er så sant! For verden er ikke svart/hvitt, heller ikke vi mennesker. Så oppfordre barna deres nok ei gang til å spørre… Kanskje er det også starten på et nytt vennskap? :)


Lykketyven skal du hete…

Lenge har skriveslysten vært totalt borte. Masse vil ned «på papiret», men få ord kommer frem.

De siste to årene har vært berg og dalbane i den mest ekstreme fart. Livet har vært fint, men hodet kaotisk. Herregud, jeg har egentlig et dødsbra liv som innebærer det de fleste drømmer om. Mann, barn, familie, hus og hage. Jeg har kommet ut av livet ufattelig bra. Men det er lenge siden jeg har kjent lykken på kroppen. Sinne, latter, frustrasjon, glede, tårer og snørr. Veien er kort fra det ene til det andre.
Tankene har vært helt andre plasser enn i det rommet jeg har oppholdt meg i. Sekunder etter samtaler husker jeg ikke halvparten av hva vi snakket om. Tilstedeværelsen med datteren min har ofte bare vært fysisk, føles det som ihvertfall. Husker ikke hva hun stolt prøvde å vise meg hva hun hadde tegnet. Det gjør så inderlig vondt! De fordømte tankene dukket opp, igjen og igjen. Nettene ble til det mørkeste rommet å være i – våken! Og flere ble det av de, noe som gjorde at jeg gruet meg gjennom hele dagen til å legge meg, for å ikke få sove. Fortsatt er det slik. Søvnen er ofte min verste fiende.

Etter samtaler med lege, psykiatrisk sykepleier og nå snart et fullført kid-kurs, begynner jeg smått å få tak på enkelte tråder. Kognitiv terapi er nøkkelen til mye og jeg har virkelig fattet interessen for akkurat dette. Så enkelt når man først finner veien. Men pokker så kort bakken er ned igjen noen dager. Jeg kan ha verdens lykkeligste øyeblikk med mann og barn, for så timer senere bare sitte å gruble i stillhet. For andre virker jeg helt sikkert som den vanlige meg, mens inni river og røsker det så forbaska intenst. Maska er god å ha, men utrolig slitsom å holde på til tider, noe som ofte gjør det veldig ensomt da jeg velger mye av tiden for meg selv.

Hånd i hånd med depresjonen har jeg også virkelig fått kjenne angsten på kroppen. For å ikke snakke om angst for angst. Trodde jeg hadde vært gjennom mine tøffeste tak i livet, men lite kan sammenlignes med dette her. Småbarnsmor med panikkangst er lite å kødde med. Jeg skulle virkelig gjort om igjen mye av det (som jeg en gang trodde var de tøffeste takene) helvetet, for å slippe alt dette her. Det tar så mye krefter og energi, som ikke bare går utover meg, men også de dyrebareste jeg har. Og da kommer den grusomme samvittigheten å drar meg enda lengre ned! Jeg sitter absolutt ikke her å synes synd på meg selv, men jeg må få det ut. Maska må luftes.
En dag måtte vel smellen komme. Etter alt jeg har vært gjennom iløpet av mine snart 30(!) år, var det på tide å få kjenne den virkelige harde siden av livet. Det passer bare himla dårlig, men det gjør det vel alltid… Så om jeg kan få si et ord? Ufortjent!

Heldigvis har jeg det siste halvåret funnet gleden i å trene. Gymmet, som før var en av mine verst tenkelige plasser å være, har gitt meg masse energi på ekstra tunge dager. Jeg har gått fra å svette av nervøsitet FØR jeg registrerer kortet mitt i døra, til å fornøyd og svett gå ut etter endt treningsøkt. Takk PT!! Jeg er glad for å ha kommet over den kneiken med frykt. En liten sak for mange andre, som er en stor seier for meg selv.
Jeg har luket gresset med folk rundt meg i livet, både fjernt og nært. Personer som har «tæret» på kroppen. Har skjønt at det er bedre med få gode venner enn mange mindre gode. Folk man trodde var så nær en i livet, men som faktisk er så langt unna. Det gjør virkelig noe med en selv. De få personene man kan le sammen med, både når man er glad og trist, det er de som er verdt. Jeg setter uendelig stor pris på dere enhver. Jeg er himla glad i dere selv om jeg til tider er som jeg er.

Jeg prøver å gripe tak i de gode øyeblikkene i hverdagen. Prøver å være så mye til stede jeg bare kan for mitt lille hjerte, for hun fortjener å ha en glad mamma rundt seg som gir ho all mulig glede i verden! For å ikke snakke om min (stakkars!) mann som holder ut alle de dagene jeg raser som verst.

Jeg håper jeg snart kommer opp på fjellhylla igjen. Om ikke til topps, ihvertfall ikke langt unna, og kan få nyte det lenge.

Styggen på ryggen: Din forbanna lykketyv…

5066245396_01dfa93695_b.jpg

Reservasjonsrett-debatten

Jeg klarer ikke holde meg lengre.

Jeg kjenner jeg koker til tider av enkeltes sterke meninger og angrep i denne abortsaken som har vært et hett tema i mediene de siste ukene. Forventer de å få noe respekt for sine meninger og utbrudd, så må de for pokker med respektere andre også.

Selv har jeg ingen enkel vei å gå i forhold til graviditet og svangerskap. Pga min egen sykdom er det dessverre 50/50 sjanse for mitt kommende barn, hver eneste gang. Jeg har vært så heldig å få ei frisk og velskapt jente som nærmer seg 4 år, helt uten arv av kromosomavvik. Men jeg har også vært der hvor jeg har måtte stå overfor en av de verst tenkelige avgjørelsene man kan ta som menneske. Det er faktisk ikke menneskelig engang!
Jeg har sett en bitteliten peanutt utvikle seg til et lite sprellende foster på 15 uker, for så etter ørten runder med seg selv sitte å signere papirer på å kunne avbryte svangerskapet. Hjertet mitt røskes i fillebiter og følelsen av tap og savn etterpå kan ikke beskrives med ord. Men jeg gjør det av gode hensikter. Uansett hvor fælt det høres ut.
Ja, jeg hadde elsket det barnet over alt, uansett hvor misdannet det hadde vært. Men veien fremover blir ikke enklere av den grunn. Risikoen for en drøssevis med operasjoner, sykehusopphold, osv. Alvorlighetsgraden er det ingen som kan fortelle før årene går.

Så kommer det til reservasjonsrett-debatten. Hvor det merkelig nok er drøyt flertall av mannfolk som uttaler seg, noen med høyrere stillinger enn andre. Noen med bilder av fosterdukker på facebook, så totalt langt ifra virkeligheten. Jeg vet ikke hva som er mest provoserende.
Å ta steget over dørterskelen med ordet «abort/svangerskapsavbrudd» i hodet, er et av de vanskeligste valgene man som kvinne tar i livet. Hjelper det da å møte et system som reserverer seg mot dette? Det finnes flere «gode nok» grunner for hvorfor en gravid kvinne tar dette valget, deriblant min med alvorlig sykdom. Om man i tillegg skal møte motgang, null forståelse og respekt, tror de det gjør situasjonen noe enklere?

Det man trenger er respekt, forståelse og et støtteapparat som er der for deg i en grusom tid. Har man som feks en fastlege ikke bedre å komme med, så synes jeg ikke man har så mye der å gjøre heller, hvis de ikke kan håndtere alle situasjoner som møter dem på en respektfull måte. Noen ganger kommer man i slike yrker over enkelte ting som er vanskeligere enn andre, sånn er det bare og yrket har de helt selv valgt å være i.

Hva med oss kvinner som faktisk ta dette valget?

IMG_6737

Høyres sorteringssamfunn

På fædrelandsvennens side kan man idag lese at Høyres toppkandidater på stortingslistene i Agder vil stramme inn dagens abortlov. De vil fjerne lovens setning om at sykdom hos fosteret kan være en selvstendig grunn til å få abort etter 12. uke. [Read more…]

Wedding checklist – update

Ikke så lenge siden sist update, men i og med at jeg har fått unna litt, så er det greit å få det ned :)

[Read more…]

Bryllup: Brudepikekjole

Lillesnupp skal være brudepika vår ved siden av min eldste nevø på 4,5 som skal være brudesvenn.

Da vi var i Danmark på en liten ferie, stakk vi innom Lilly. Et must når man først er hos danskene.
Vi fant raskt en brudepikekjole som både jeg, mamma og lillesøs falt pladask for. Fikk sendt mannfolka inn med Tomine (og like fort ut igjen med dem), så vi fikk prøve kjolen på henne. Noe så nydelig!! 😀 Ho kommer glatt til å feie meg av banen den dagen!

Brudepikesko gikk også i boks, alt for en billig penge. Hipp hurra!

 

Inspirasjon: bryllupsbilder

Vil veldig gjerne være godt forberedt til møtet med fotografen vi skal ha til å ta bildene på den store dagen om ikke så lenge til. Er jo en drøssevis av bryllupsbilder på nett, man kan jo lete seg i blinde.

Tips til sider med inspirasjon å hente, mottas med stor takk! 😉

Wedding checklist – update

Ferdig  Påbegynt  Ikke ferdig

Bruden

 Brudekjolen – Done
Underskjørt – Done, men må veldig snart prøves!
 Slør – Done
Tiara – Done
 Sko – Må få fingeren ut!
 Smykkesett – Gjelder her og…
 Undertøy til kjolen – Og her..
 Undertøy til natten – ?
 Frisør/sminkør – Linda hos Egon´s frisør
Prøvetime hos frisør – Ca 1 mnd før
 Negledesigner
 Strømpebukse/knestrømper
 Strømpebånd
 Frisyre
 Kleenex med balsam

Brudgom

 Dress
 Skjorte, vest, kravat, tørkle, mansjettknapper og slips til forlover
 Sko
 Sokker
 Belte

Brudepike

 Brudepikekjole – Så ufattelig nydelig!!
 Sko
 Strømpebukser
 Hår
 Tiara
 Armbånd/øredobber

Brudesvenn

 Dress m/tilbehør – Vest og kravat
 Sko

Blomster

 Bukettholder?
 Bukettholder til brudepike?
Brudebuketten – Skal mannen ordne
 Brudepikebukettene – Mannens jobb
 Brudesvennenes brystbuketter – Mannens jobb
 Brudgoms brystbukett – Mannens jobb
 Forlovers brystbukett – Mannens jobb
 Brudens far brystbukett – Mannens jobb
 Blomster til kirken – Usikker
 Blomster til bordene i lokalet
 Blomster til gavebordet og bar

Kirken

 Booket og bekreftet – Domkirken
 Salme 1
 Salme 2
 Solosang 1.
 Solosang 2.
 Inngangsmarsj
 Utgangsmarsj
 Solist – Martin Wikstøl
 Diktlesning
 Prest
 Kirkeprogrammer
 To stk til å dele ut kirkeprogrammene
Ringene – Gravering og pussing

Mottakelsen

 Velkomstdrinker
  Fruktfat
 Engangsglass til velkomstdrinken

Bryllupsfesten

 Invitasjoner – Sendt
 Bordkort – Vet åssen jeg skal ha de ihvertfall
 Lokalet, booket og bekreftet – Offisersmessen
 Mat/servering – T og P
 Vase til brudebuketten
 Vaser til brudepikebukettene
 Alkohol drikke – Hvit/rødvin, øl, cider
 Alkoholfri drikke – Brus, farris, vann
 Kaffe
 Karafler til vinen – Låner av pappa
 Karafler til vannet – Låner av pappa
 Gavebøker
 Festprogram
 Pynt til bordene
 Bryllupsbil
 Pynt til bilen
 Fotograf
 Bryllupsnatten
Toastmaster
 Toastmasterbjelle
 Gjestebok – Har en plan
 Brudevalsen
 Musikk til festen
 Duker
 Løper
 Telysholdere
 Glassboller
 Kubbelys til bordene
 Telys til bordene
 Tannpirkere/holdere
 Peanøtter
 Saltstenger
 Velkomsttalen
 Takk for maten-talen

Kaker

 Kaketopp
 Bryllupskaken – Inger Lise
 Suksesskake – Tante T
 Kransekake – Kari
 Oreo kake
 Pavlovakake – Kathrine

Hjelpere

 Tilstelning i lokalet på fredagen
 Barnepass lillesnupp
 Henting av blomster fra blomsterbutikken
 Pynting av kirken
 Rydding av kirken
 To stykker til å dele ut kirkeprogrammene
 Ansvarlig på mottakelsen – Pappa
 Servitører
 Gaveåpnere
 Ryddere på natten
 Hvem tar med gavene hjem
 Vaskehjelp – Bestilt av lokalet
 Renseri til kjolen(e)

Skjemaer og div

 Bryllupsannonse i lokalavis nr 1
 Bryllupsannonse i lokalavis nr 2
 Navneendring???
 Prøving av ekteskapsvilkår – Sendt
 Forlovererklæring – Sendt

Etter bryllupet

 Takkekort
 Gave til toastmaster, forlover, fotograf

Puh! Det begynner heldigvis å bli flere grønne felt her 😉

Pessimismens dag

Slike dager som dette er såvidt verdt å nevne. Misliker kjipe og negative innlegg, men det er jo en del av oss mennesker det og. Livet kan ikke alltid smile like bredt.Oppløftende med et koselig kaffebesøk ihvertfall. Takk, du!

Er en smule lei og sliten av alt om dagene. Bryllupsplanlegging, hjemmet, meg selv… Sukk! Ordet bryllup sitter langt nedi halsen for tiden, familien LP trør oppå hverandre så det holder i denne «oppbevaringsboksen» og meg selv har jeg fått mer enn nok av til tider. Det er en vond følelse å føle at man ikke duger. Samme hvor «god nok» jeg er for samboeren, er det ikke alltid godt nok i mine øyne. I hate that feeling…
Skulle så gjerne vært som «alle» andre, er ofte tanken. På flere måter. Jeg hater å klage, men noen ganger er det eneste måten å få tømt seg på. Riktignok ikke det mest ideelle stedet dette her, men so what? Tankene er altfor mange.

Bryllupsplanleggingen har stoppet helt opp. Gulp!

Midt oppi trampingen på hverandre, drømmer jeg om stort hus på landet, med det fineste jenterommet til Tomine, nok av plass til både evt søsken og overnattingsgjester på besøk. Ikke noe Volvo eller BMW i garasjen, bare en bil som sviver er godt nok for meg. Bare gi meg litt albuerom!

Drømmene er ofte så nær, men allikevel så langt borte.

 

Omgangssyke/matforgiftet??

Våknet 05 idag morges med en kjip magefølelse. Gikk ikke lange tiden før jeg befant meg på do i lange tider… For noe møkk!!

Kjente meg småkvalm igår etter en lang og koselig dag med mamma rundt på jakt etter siste 17. mai-stæsj. Tenkte lite over det før jeg da våknet grytidlig idag. Aner ikke om det er omgangssyka eller matforgiftning, opp kom det ihvertfall. Håper bare så inderlig at ikke Tomine blir smitta, stakkars. Er jo knappe to dager igjen til 17. mai!
Fikk sendt henne med besta og far ned til oldemor en tur. Ho ville så gjerne gi meg hadet-nuss da ho skulle gå, men jeg måtte si nei (gjør alt for at ho ikke skal bli smitta!) og så fornærmet ho ble! Gjett om det gjorde vondt i mamma-hjertet?! ❤

Takk og lov for iphone/ipad idag. Hadde kjedet vettet av meg hvis ikke her jeg ligger henslengt på sofaen. Er jo ikke mye å skryte av på tv’n akkurat.
Håper dette her går temmelig fort over og at ingen andre rundt her blir smitta…

20120515-144305.jpg
Hjertet mitt! ❤