Med kunnskapen kommer man langt

I flere år har jeg hatt tinnitus og meniéres. Det har vært en stor plage, og jeg har slitt meg gjennom flere utfordringer på hjemmebane, for å ikke snakke om i det sosiale. Livskvaliteten har blitt redusert, i noen perioder sterkere enn andre. Anfallene som har kommet av meniéres og «bråket» som tinnitusen står for er én ting, men følgesplagene er det som med årene trigger mest. Frykt, redsel, angst, spenningssmerter, med mer. Alt går rundt i en ond sirkel.

Meniéren har jeg fått en smule hjelp til, sålangt de som kaller seg spesialister har peiling på. Uten at det hjalp særlig da. Tinnitusen har jeg fått beskjed om, som de fleste andre, at den må jeg bare lære meg å leve med. Det ga ihvertfall ikke særlig resultater!

I mange år har jeg slitt og forbannet meg over alt det bråket som ingen andre hører, karusellturene som bare jeg «får gleden av», og legene som har slengt meg rundt som en sprettball mellom spesialister i alle år. Alle «spesialistene» som er bedre enn alle andre. Jeg har ofte lurt på hva de egentlig legger i ordet spesialist…

I skrivende stund er jeg på vei hjem etter 5. kurset på HLF Briskeby skole og kompetansesenter. Tre samlinger med Meniére-kurs og to av tre samlinger med Tinnitus-kurs. Jeg har fått møte en gjeng herlige kursdeltakere, noen utrolig dyktige kursledere, og for å ikke snakke om en kunnskapsrik lege (dr. Ole Petter Tungland), psykomotoriske fysioterapeuter og andre flinke foredragsholdere.
Det har vært tre dager pr samling med masse nyttig info, balanse og avspenningsøvelser, gode samtaler og møte med likemenn.
Det har vært så godt å møte andre med samme diagnose/plager og utveksle erfaringer, tips og råd. Vi er alle i samme situasjon, forstår hverandre og slipper å måtte forklare i lange baner hva en sliter med.
Og endelig kan jeg kalle en lege for en spesialist innenfor disse rammene! All den kunnskapen han sitter inne med er ofte så enkel å forstå bruken av, sålenge man bare vet. Vi har kunne stille spørsmål ingen andre før har hatt svar på. Vi har fått lære hvordan man kan mestre sykdommen og plagene som medfølger, via all kunnskapen, balanseøvelsene, avspenning, endring av fokus, kognitiv terapi, osv. Små, enkle ting i hverdagen kan gjøre så mye med en. Anfallene er det eneste man ikke kan gripe inn å styre, men man kan gjøre noe med alle følgesplagene. Igjen, om man bare vet.
Jeg har i det siste følt en stor livsendring fra før første kurs til nå. Jeg har lært meg å akseptere sykdommen og tinnitusen som er der. Den er en del av meg, men jeg velger å se bort ifra den. Og jo mer jeg velger å ikke bry meg, jo mindre plager den meg. Den skyves sakte, men sikkert lengre og lengre bak i rekka. Jeg har en helt annen innstilling til plagene, og er enda mer positiv enn før.
Ting er ikke gjort over natta, men over disse månedene som har gått, har jeg kommet langt.

Det var tilfeldigheter som gjorde at jeg kom over kurset på nett, enda de har holdt på i mange år med dette. Jeg er temmelig sikker på at jeg sitter inne med mye mer kunnskap enn mange av landets leger. Okey, den var å ta hardt i, men når jeg har møtt flere spørrende ansikter av leger i ettertid, skjønner jeg at jeg ikke tar helt feil. Det sier litt når ikke de har hørt om HLF sine kurs engang, ei heller denne reisende legen fra England, og hva han har fortalt oss, til og med svart på hvitt.

Jeg håper med dette innlegget at jeg strekker ut til personer som sitter der hvor jeg selv satt fast før. Å melde seg på dette kurset er noe av det klokeste jeg har gjort iløpet av de siste årene og jeg vil fortsette på denne veien jeg har kommet.
Jeg kan varmt anbefale HLF Briskeby sine mestringskurs, det er virkelig verdt det. Jeg håper dette området rundt hørsel blir sterkt prioritert av disse på toppen i fremtiden, slik at de kan fortsette den fantastiske jobben de gjør i mange år til. Uten disse hadde jeg fortsatt vært der jeg var for 7 måneder siden, uvitende og forbanna 😉

Og til slutt, ikke mist motet og håpet om legene er uvitende eller ber deg leve med det fordi det ikke finnes noe kur for det. Nei, men det finnes en masse kunnskap der ute og slikt kommer man så uendelig mye lengre med!

😉

Høyres sorteringssamfunn

På fædrelandsvennens side kan man idag lese at Høyres toppkandidater på stortingslistene i Agder vil stramme inn dagens abortlov. De vil fjerne lovens setning om at sykdom hos fosteret kan være en selvstendig grunn til å få abort etter 12. uke. [Read more…]

Abbey in heaven

Denne må virkelig leses, tårene trillet her. Hunden vår, Sussi, er snart 14 år, og synger på sine siste vers. Jeg har ikke ord for hvor mye jeg gruer meg til den dagen hvor den verste avgjørelsen må tas. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på det og klumpen i halsen blir større og større. Hunden jeg har hatt siden jeg var 14. Hun har vært med meg på reisen gjennom halve livet mitt ❤ Verst er tanken på hvordan jeg skal forklare datteren vår på drøye 2,5 år dette på best mulig måte. Hva skal en si? Jeg får helt vondt… ❤

Our 14-year-old dog, Abbey, died in August 2006.


The day after she died, my 4-year-old daughter Meredith was crying and talking about how much she missed Abbey.

She asked if we could write a letter to God so that when Abbey got to heaven, God would recognize her.


She dictated and I wrote:


Dear God,

Will you please take special care of our dog, Abbey? She died yesterday and is with you in heaven.

We miss her very much.
 
We are happy that you let us have her as our dog even though she got sick.

I hope that you will play with her. She likes to play with balls and swim.


I am sending some pictures of her so that when you see her in heaven you will know she is our special dog. I really miss her.


Love,
 Meredith Claire


P.S.: Mommy wrote the words after Mer told them to her.

We put the letter in an envelope with two pictures of Abbey, and addressed it “To: God in Heaven.” We put our return address on it, and Mer stuck several stamps on the front (because, as she said, it would take lots of stamps to get a letter all the way to heaven).

I took her to the post office and she dropped the letter into the mailbox.
 
For the next few days, she would ask if God had received the letter yet. I told her that I thought He had.


On Labour Day, we took the kids to Austin to a natural history museum. When we got back, there was a package wrapped in gold paper on our front porch. It had a card on the front, addressed «To: Mer» in an unfamiliar hand.


Meredith opened the package. Inside was a book by Fred Rogers (of TV’s Mr. Rogers’ Neighborhood), When a Pet Dies.

Taped to the inside front cover was the letter we had written to God, in its opened envelope (which was marked “Return to Sender: Insufficient address”).

On the facing page, one of the pictures of Abbey was taped under the words «For Meredith.»

We turned to the inside back cover, and there was the other picture of Abbey and this handwritten note on pink paper:


Dear Meredith,


You will be happy to know that Abbey arrived safe and sound in heaven.

Having the pictures you sent was a big help. I recognized Abbey right away.
 
Abbey isn’t sick any more. Her spirit is here with me — just like she stays in your heart — young and running and playing. Abbey loved being your dog.


Since we don’t need our bodies in heaven, I don’t have any pockets! — so I can’t keep your beautiful letter. I am sending it back to you with the pictures so that you will have this book to keep and remember Abbey.


One of my angels is taking care of this for me. I hope the little book helps.
 
Thank you for the beautiful letter. Thank your mother for sending it. What a wonderful mother you have! I picked her especially for you.


I send my blessings every day and remember that I love you very much.


By the way, I am easy to find: I am in heaven and wherever there is love.


Love,

God
 (and the special angel who wrote this after God told her the words)

As a parent and a pet lover, this is one of the kindest things I’ve ever experienced. I have no way of knowing who sent it, but there is a very kind soul working in the U.S. Post Office. Just wanted to share this story of compassion — I hope you enjoy it as much as I did.

20130312-085453.jpg

Støtt sykehusklovnene!

Jeg vet, bedre enn de fleste, hvor kjipt det kan være (på tross av hvor mye moro jeg har vært så heldig å ha), å ligge på sykehus. Man må skilles fra familie, venner, kjæledyr, skole og fritidsaktiviteter. Livet på sykehus er til tider tøft og vanskelig, både fysisk og psykisk.

Da er det godt å ha noen som kan muntre deg opp, bare ved et smil, litt dans og ablegøyer. Selv har jeg aldri opplevd sykehusklovnene som pasient på Rikshospitalet, da disse kom etter «min tid» på barneavdelingen. Men jeg har som voksen pasient sett hvor mye glede de sprer og gir til barna i korridorene. Til og med min datter på 2 år fikk oppleve hvor morsomme dem er, da hun har fått være med meg inn hver gang siden hun selv kom til verden.

Sykehusklovnene finansieres av gaver fra private og offentlige bidragsytere. Disse gjør en så fantastisk god jobb og er utrolig viktige i hverdagen til små og store barn som har det vanskelig. Vi trenger dem!

Støtt sykehusklovnene du også ved å sende KLOVN til 2160 og gi 35 kroner til deres arbeid. 

Anbefales: Hvite ravner

Ble forleden ferdig med boken jeg fikk da jeg hadde en sykehusvisitt tidligere i år. Skrevet av en av kirurgene på avdelingen «min».

Sykehusets «baksider» har alltid vært spennende å høre om. Like spennende er denne boka, selv om det er oppdiktede hendelser. Absolutt til å anbefale. Veldig vanskelig å legge fra seg når man først er igang!

20120624-213627.jpg

20120624-213653.jpg

Sol og sommer ❤

Her om dagene er det så sommervær som det går an å bli! Hadde det ikke vært for den lille brisen som er, så hadde jeg fordampet.

For øyeblikket ligger jeg å steiker bakenden i sola. Tomine har seg en god lur i vogna, ingen tvil om at vi må kjøle oss ned med en god is etterpå.

Gleder meg ikke akkurat mindre til neste sydentur når man kjenner lukta av solkrem og svette om hverandre. What a feeling ❤

20120523-135347.jpg

Nice day!

Dagen igår inneholdt bl.a dette:

20120513-122205.jpg

20120513-122220.jpg

Etter Tomine ble henta av farmor og farfar, ble det enda mer av sistnevnte. Gode venner (+ et par kule gamlinger / foreldre) god drikke og god stemning slår aldri feil. I’m lucky! :)

Ny hjemmeside!

Igår kunne jeg endelig taste inn min egen nettadresse! Stolt 😉 Gleder meg til fortsettelsen…

Tusen takk til Dag Frogner for all hjelp og veiledning. Kjempefornøyd med jobben du har gjort. Du er super!! 😉

Frogner er forresten dyktig på fotografering også. Ta en titt på siden hans her :)

 

Bak fasaden

«Deilig morgen med lillegull startet kl 05.40 idag!! <3" Det høres så fantastisk ut. Skulle likt å se de store posene under øynene som gjør at mammaen må kjempe hardt for å klare å lese dagens facebook-statuser.

«Morgenspinning kl 06 <3 Jobb <3 Styrketrening og corebar <3 Solarium <3 Romantisk middag med kjæresten <3 Fin på vin med de fineste jentene <3" – En helt vanlig torsdag. Jeg ser for meg et tappert forsøk på en blanding av Anna Anka og The real housewives hvor alt er klippet og redigert.

«Gleder seg til å komme hjem til den beste kjæresten og romantisk kveld i sofakroken med min beste <3<3<3" – Mannen ligger purker i enden på sjeselongen mens ho selv sitter å oppdaterer facebook-statuser om denne romantiske kvelden og får med seg hele ukas sladder for 3. gang.

«KAFFE in my <3 Sitter å koser meg med morgenkaffe og avisen mens ungene koser seg foran barnetv <3 LYKKE <3" – Ungene bråker og herjer rundt, den ene mer morragretten enn den andre, mens mammaen sliter med å både smøre niste, slurpe litt av kaffen og lese forsiden av en kaffesølt lokalavis.

«Jobbehelg <3 Fiiin på viiiin i kveeeld! <3 Trippeldate med de beste i morgen <3 Men først corebar og spinning!" Jeg kjenner jeg blir småsvett….

«Fruktbar, nøtter, linser og vann. Mmm <3<3<3 LML <3<3<3" – Den ene dagen hun spiste sunt, resten av uka er fyllt med snop, komper, brus og chips.

«Koser seg i sofakroken med film og snop. Løvenes konge sammen med guttene sine <3" Egentlig lei av å se denne filmen for 9. gang, sjekker facebookstatuser, blogger og spiller wordfeud, mens ungene er plassert med hver sin godteri-skål for å sitte i ro noen minutter.

«Huset fyllt med unger. Herlig!! <3" – Lyst til å rive av seg håret etter 4 timer med krangling, kapteinsabeltann-utstyr slengt over alt og sjokolade fra hårrøttene til tåspissene.

«Nice! Atlantis 40 hardtop, 40 fot, Volvo Penta D6 330, 660 hk. 2,5 mill. Klar for sol og sommer, folkens?? Fett som fjell!» – Det ble bare med en båttur. Han hadde ikke råd til bensin etter det «råe kjøpet».

Før i tiden…

Det er ikke få ganger jeg har vurdert å slette både facebook og blogg. Mest facebook, da bloggen er en mer personlig ting i mitt tilfelle.

Lurer ofte da på hvor mye man i grader hadde mistet kontakt med omverden? Samfunnet er jo (DESSVERRE!) blitt slik idag at folk oftest meldes på telefonen eller chattes på facebook, alt av avtaler skjer gjerne kun der. Jeg kan ikke huske sist noen plutselig, helt overraskende, stod på døra bare for å spørre om å komme på et lite besøk.

Bursdager er også blitt helt digitale. Drøssevis av bursdagshilsener på «veggen» på facebook, gjerne av folk du aldri snakker med engang, mens telefonen som før ikke lå i ro fra klokka passerte 24 til døgnet etter, nå er nærmest død. Mormor er vel den eneste som har holdt seg unna denne galskapen og ringer for å gratulere. Misforstå meg rett, det er hyggelig å bli «tenkt» på av alle «vennene» på facebook.

Jeg skulle mer enn gjerne hoppa tilbake til den tiden hvor man stakk innom venner og familie helt spontant. Tiden hvor man faktisk løp alle de 5 km til vennene bare for å fortelle DEN gøye nyheten! Joda, visst er det praktisk og lettvint med denne moderne måten å kommunisere på, men gud så jeg hater det innimellom! Ikke til å legge skjul på at folk aldri før har vært så usosiale som nå.

Jeg savner den tiden hvor kompiser og venninner løp ned døren fra morgen til kveld, hvor man lengtet etter en kveld aleine. Hvor man delte ting under fire øyne og ikke via touch-tastaturet på smart-telefonen. Den tiden hvor folk hadde tid og ork.